Uten dekning av Lise Knudsen

Kortromanen “Uten dekning” begynner allerede med bokomslaget. Det sorte hullet truer med å sluke alt og alle i umiddelbar nærhet. Akkurat slik kan man føle sorgen på kroppen.

Hvor kommer boken fra?
Kjøpt selv.

Kjærligheten til de som står deg nær

Jeg begynner dette innlegget med noe litt personlig. Det føles så underlig å skrive om denne boken akkurat i dag, på en dag hvor jeg har vært med på å følge noens mor til sitt siste hvilested. I sin tale snakket presten om at kjærligheten er større enn alt, selv om mennesker blir borte gjør ikke kjærligheten det.

Dette fikk meg til å tenke på de aller siste sidene i denne stille, følsomme og rørende historien. Akkurat dette budskapet følte jeg passet godt i sammenheng med Uten dekning. Nå kan leserne kanskje tro at dette er en kortroman med religiøse toner, det er det ikke. Kjærlighet er viktig for oss alle, uansett tro og bakgrunn.

Kontrastene

I Uten dekning er leseren flua på veggen for en dag, i en families liv etter at moren har blitt borte. Historien fortelles gjennom øynene til jeg-personen, tenåring og storesøster, Kari. I tillegg til Kari er pappa Lars og lillebror Olav også deltakere i denne fortellingen.

Det hele begynner med Karis skildringer av en ganske hverdagslig scene på kjøkkenet mellom pappa og Olav. Betraktningene er farget av Karis sinnstemning, og som leser kjenner jeg på Karis sinne og tristhet over å  føle seg utenfor. Virkeligheten er kanskje ikke helt slik man kan få inntrykk av, men vi ser verden med Karis briller på. Hun har kanskje ikke den beste kontakten med resten av familien der hun drukner i sin egen sorg. Kanskje er hun uten dekning?

Kari bærer sorgen som et klesplagg, i tillegg er hun i en alder hvor man kan være ekstra sårbar. Det er en utfordring for henne å se at familiemedlemmene bærer sorgen på ulike måter. For Kari står tiden stille, hvordan kan de andre bry seg om at jorden fortsatt spinner?

Her er et lite utdrag fra boken hvor man kanskje kan kjenne litt på kontrastene mellom storesøster og lillebror (bokens s. 26 og 27):

Han fyker fra meg igjen.
Stien flater ut.
Den grønne lua hans forsvinner.
Dukker fram igjen.
Blir borte på nytt.
Blinker som et trafikklys.
Brått ligger elva der.

Det banker i brystet.
Blank og brådyp.
Bare Olav og meg.
Bredden på den andre sida.
Blyanttegna.
Som om noen har gjort konturen utydelig.
Med vilje.

Det er ganske utrolig hvordan desperasjon kan endres til håp i løpet av noen få timer. Lise Knudsen ender nemlig sin historie med et lite lysglimt, og det på en troverdig måte. Ingenting føles forhastet eller fremtvunget.

Lat som om sangen “What a difference a day makes” handler om familie istedenfor romantisk kjærlighet så har du kanskje en sang som ville passet til rulleteksten på denne historien.

 

Teksten

Hver side i boken er som et kort vers, og bokens 79 sider er lest på kort tid. Det kan kanskje føles som om man leser små dikt. Her er det linjer som gir rom for tolkning, teksten byr på mer enn ordene som er trykket på siden. Derfor har jeg allerede lest boken to ganger, på to forskjellige dager. Boken var god ved første gjennomlesning, og man må ikke lese den mer enn en gang. Men for meg var det riktig, jeg ønsket å få med meg og forstå mest mulig av teksten. Det er en historie som man godt kan tygge litt på. Dette var en leseropplevelse som var minst like god ved andre gangs gjennomlesning.

Tilsammen utgjør de korte tekstene en fortelling som berører noe i meg. I løpet av sidene blir Karis sorg til min sorg, jeg blir ett med ordene og stemningene som formidles. Lise Knudsen gjør med andre ord en god jobb med å få frem en ung jentes følelser på en måte som føles ekte.

Lise Knudsen bruker ord på en økonomisk måte, det er få av dem og språket er enkelt. Det er ikke mer som skal til hvis forfatteren skriver godt, og det gjør Knudsen, uten tvil. Selve språket ligger tett opptil måten forfatteren snakker på til daglig, antar jeg. Det klinger nemlig veldig kjent, det er nesten sånn jeg prater. Kanskje ikke så rart, for Knudsen er fra Kongsberg noe som er en drøy times kjøring fra mitt hjemsted.

Det skjer mye mer i denne romanen, men jeg bør ikke si mer. Du får oppleve historien selv hvis du leser den.

Konklusjon

En gripende kortroman som jeg gjerne anbefaler videre til andre. Det er en roman som ikke egentlig kan stemples med en målgruppe, denne historien passer alle. Sorgen er noe vi alle har kjent på eller kommer til å kjenne på en eller flere ganger i løpet av livet. Da kan det være fint å huske på at vi alle opplever og reagerer ulikt på sorgen.

Det var Hedda sin anmeldelse av boken på bokbloggen Boktanker som gjorde meg så nysgjerrig på boken at jeg selv kjøpte den. Tusen takk for inspirasjonen, Hedda! Uten deg hadde jeg vært en god leseropplevelse fattigere. Boken får fast tilholdssted i min bokhylle.

Denne bloggposten er opprinnelig skrevet av Mari, som driver bloggen «Flukten fra virkeligheten», den engelske bloggen «Escape In a Book» og den norske bokbloggerportalen Bokblogger.no

Mari er en 30 år gammel jente som elsker å lese. I ungdomslitteraturen er så mange sterke, ekte følelser i sving, og leseropplevelsene er ofte ganske intense. Akkurat slik som det er å være ung. Mari er aktiv i NUBBs ressursgruppe.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *