Elen Betanzo intervjuer Liv Marit Weberg

Hovedpersonen i ungdomsboka Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til tilbringer store deler av hverdagen sin inne på en bitteliten studenthybel hvor hun stort sett sitter og kikker på menneskene nede på bakken utenfor vinduet sitt. Ikke akkurat tidenes humorplot, tenker du kanskje? Jo, men det er det, skjønner du!

Fortell litt om hovedpersonen din. Eller kanskje heller: Hva er det med hovedpersonen din?

Ja, hva er det med henne egentlig. Hun flytter til Oslo for å studere, men finner ut at det er helt umulig for henne å møte opp første skoledag. Da sitter hun heller hjemme i ett år og holder seg unna mennesker. Hun har en ekstremt unnvikende holdning til livet. Folk snakker jo om hvor viktig det er å utvide komfortsonen sin. Men min hovedperson har en ekstremt liten komfortsone, og hun er ikke spesielt opptatt av å utvide den…

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til

Boka di er kjempemorsom! Men samtidig, da jeg leste den, tenkte jeg ofte nei, nei, nei, ikke gjør det der! Hva tenker du om en slik lesning?

Jeg tenker at en slik lesning er veldig naturlig. Man kan bli veldig frustrert av den unnvikende oppførselen hennes. Livet hennes blir jo ikke lettere av at hun unngår alle utfordringer. I hennes febrilske forsøk på å unngå verden og menneskene i den, blir den bare vanskeligere og vanskeligere å leve i. Det er noe veldig selvdestruktivt i hennes måte å forholde seg til verden på.

Hovedpersonen din gir for eksempel 500 kroner i en konvolutt til kjæresten sin på julaften, fordi hun ikke aner hva hun skal gi ham. Hvordan vil du beskriver humoren i boka di?

Jeg er jo ekstremt glad i pute-TV, pinlig humor rett og slett, og jeg tror humoren min i boka bærer preg av det. Men i TV-serier som Klovn og Curb Your Enthusiasm, som er mine favoritter, er karakterene ofte totalt skamløse, og humoren oppstår når de oppfører seg skamløst overfor andre mennesker. Min karakter er derimot ikke skamløs. Jeg tenker at hun egentlig skammer seg ganske mye. Problemet er bare at hun ikke klarer helt å oppføre seg. Med én gang hun går ut blant folk, driter hun seg ut. Og etter at noe pinlig har skjedd, prøver hun febrilsk å bortforklare at det er pinlig. Hun utvikler en helt særegen livsfilosofi, som fungerer omtrent som en overlevelsesmekanisme.

Hvordan jobbet du frem jeg-stemmen i boka?

Karakteren og hennes stemme var det aller første jeg fant da jeg begynte å skrive. Og hennes holdning til livet. Hun markerer ofte en stor avstand til livet og menneskene rundt seg. Jeg tenker at hun er en sånn som synes at livet egentlig er litt for vondt og litt for vanskelig, derfor tar hun avstand fra alt. Og det er der hennes språk og spesielle holdning til livet oppstår. Hun er på sett og vis nødt til å bortforklare hele livet, hun må finne årsaker til at det egentlig bare er teit å leve livet sitt blant andre mennesker, og da må hun være kreativ.

Hva kan humor gjøre med litteraturen?

Hvis man vil skrive om et alvorlig tema, kan humor være et fantastisk virkemiddel for å ta brodden av det. Det fungerer nærmest forløsende. De beste bøkene jeg leser er ofte de bøkene som er både alvorlige og humoristiske på samme tid.

Og hva er de morsomste bøkene du har lest?

Ole Lund Kierkegaard: Lille Virgil, Otto er et neshorn og Gummi-Tarzan

Erlend Loe, selvfølgelig: Særlig bøkene om Kurt og Volvo Lastvagnar

Klaus Hagerup: Bøkene om Markus

Jon Klassen: Jeg vil ha tilbake hatten min

Kjersti Annesdatter Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Dag Solstad: Ellevte roman, bok atten

Elen BetanzoIntervjuet er utført av forfatter Elen Betanzo. Det ble første gang publisert på ubok.no som en del av en serie innlegg hvor Elen intervjuer skandinaviske forfattere.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *