En utopi – intervju med Per Nilsson

Nina i Ubok har intervjuet den svenske forfatteren Per Nilsson om hans nyeste roman Otopia.
Hva er viktigst av frihet og rettferdighet?

Det vil være en sterk underdrivelse å si at Per Nilsson er en av mine yndlingsforfattere. For å være helt ærlig så er han nok den ungdomsbokforfatteren som har betydd aller mest for meg som leser, og hans bøker er også noen av hovedgrunnene til at jeg i dag jobber med ungdomslitteratur. 

Jeg var midt i målgruppa da hans mest kjente roman Hjertets fryd kom ut i 1994, og det er og blir min favorittbok den dag i dag. Les også Lise sitt blogginnlegg om denne boka på hennes blogg Knirk.

Nå har Per Nilsson kommet med en ny bok på svensk, og den heterOtopia. Han sier selv at denne ble skrevet som en reaksjon på alle dystopiene som kommer nå, og han ville altså skrive det motsatte. En utopi. For ikke lenge siden var denne fantastiske forfatteren i Norge, han reiste rundt på skolebesøk, og jeg var så heldig å få møte ham! Det beste av alt: han tok seg tid til et intervju, og her får dere altså høre mer om hans tanker bak denne utopien. (Som forresten er en bok jeg trygt kan anbefale å lese. Akkurat som stort sett alle andre av hans ørtifjørti gode ungdomsbøker.)

Intervju

 

Otopia – en dystopi eller en utopi?

– Det har kommet mange dystopier de siste årene, og nå har de også begynt å komme til Norden og til Sverige. Hvorfor ville du skriveOtopia, har det noe med dette å gjøre?

Det er flere grunner til at jeg ville skrive denne boka. Mange små, som for eksempel at jeg vil gjerne skrive for 16-17-åringer og om 16-17-åringer, men at jeg ikke kan skrive samtidsromaner. Jeg har blitt for gammel og vet for lite om ungdommers liv i dag. Det andre er at jeg har skrevet mange ungdomsromaner og de har helt vanlig ungdomsboktematikk. Viktigst av alt: jeg fikk så lyst til å skrive om mennesker som var snille mot hverandre, at det IKKE skulle handle om vold og hevn og trusler, trakasseri og overgrep. Tenk om man kunne skrive om snille, vennlige mennesker som behandler hverandre anstendig? Dette har jo både jeg og andre skrevet om mange ganger, og det er jo også et politisk aspekt, naturligvis.

Når jeg er ute på skolebesøk snakker jeg mye om Svenne og om nasjonalisme og politisk forførelse. I alle klasser prater jeg om hvor mye vi formes av samfunnet. Hvor mye formes mennesker og individer av samfunnet? Så snakket vi om det og da tenkte jeg: “Hva om vi hadde et bedre samfunn, hadde vi vært bedre mennesker da?”

Frihet eller trygghet?

Ingen kan naturligvis vite det, men Otopia var også en fortsettelse på disse samtalene. Jeg ville virkelig skrive en utopi, jeg ville skrive om et paradis på jord. Skulle vi akseptere litt mindre frihet om vi fikk litt mer rettferdighet? Om vi fikk velge mellom å leve i kuber eller bokser, og i Nicaragua, hva skulle vi velge? Nicaragua har stor frihet, men mye sult, og abort er forbudt, en tolvårig jente kan bli voldtatt. Mens i kubene er det bra helsepleie til alle, gode skoler, mange leger, men det er ikke fullstendig frihet. Man kan kanskje ikke være homoseksuell inne i kubene, man kan ikke være politisk uenig. Men man får i alle fall et anstendig liv. Er det da selvfølgelig at vi velger Nicaragua? Finnes det noen gradering på disse menneskelige rettighetene? Hva er viktigst av frihet og trygghet?

Regler i paradis

Så begynte jeg å bygge et paradis. Jeg forstod ganske fort at man må ha mange regler i dette paradiset. Man må være enige om mange saker, og spesielt ettersom jeg tenker at dette er overlevende etter en klimakatastrofe, miljøkatastrofe, en epidemi eller til og med kjernevåpenkrig. De som lever i dette samfunnet tenker at det fins en grunn til at det gikk som det gikk. De har bestemt hva årsaken var, det var kapitalismen og nasjonalismen som tok overhånd. De som grunnla Otopia tenkte at vi må ikke gjøre samme feil på nytt. Vi er menneskehetens siste håp. Vi må ikke gjenta de feilgrepene som ledet fram til katastrofen. Derfor må det finnes regler.

Det er også et politisk problem naturligvis, og det er at det alltid fins noen som ikke vil følge reglene. Og hvordan skal man oppfostre menneskene til at de skal bli bedre mennesker?

Ulike menneskesyn

Det handler om ulike syn på mennesket, og om menneskene egentlig er gode. Vil vi egentlig være venner, vil vi egentlig samarbeide? Eller vil vi innerst inne konkurrere og klatre oppover i systemet? Det handler om så mye. Det handler om hvilket syn man har på mennesker, og om hvilket syn man har på forholdet mellom samfunnet og mennesket. Dette var noe av alt det jeg hadde i tankene da jeg skrevOtopia. Jeg tenkte hele tiden at jeg skriver om et paradis, men det måtte være et paradis med noen ting som er feil, noe de har glemt i paradiset sitt.

Det handler om en jente som egentlig begynner å tenke på alt mulig og stille noen spørsmål når hun treffer sin søster. For en av de tingene man ikke har i dette paradiset er familie. Jeg tror man i Otopia tenker at vi i vårt paradis-samfunn ikke kan ha noe som konkurrerer med samfunnsfellesskapet. Vi kan ikke ha religion. Vi kan ikke ha mennesker som sier at: “Min religion sier at det er menn bestemmer over kvinner”, eller: “Min religion sier at foreldre får slå sine barn”. Og vi kan heller ikke ha familier. Det er også et konkurrerende system til samfunnet, på en måte. Det handler om å ofre noen felleskap for at det store felleskapet skal fungere.

Så begynner denne jenta å fundere på om kanskje det fins noen ting bortenfor det vi ser. Og så var jo problemet med paradis naturligvis det at vi muligens må bygge en mur rundt dette paradiset. Hvis det skulle være sånn at det fins noen utenfor, så kanskje de syns at helt andre ting er viktige, og eller som vil leve på en helt annen måte, og derfor må vi holde dem ute.

 

Utopi eller dystopi i paradiset?

Jo lenger jeg kom med å bygge dette paradiset, desto mer begynte dette å ligne på en dystopi. Og siden, når boken har kom ut, ble den presentert som en dystopi. Men jeg tenker fortsatt at det er ganske bra, dette samfunnet jeg har skapt. Jeg vil gjerne forsvare dette samfunnet. På slutten, når samfunnet trues med å bli avslørt, så fins det jo fortsatt mye som er bra. De arbeider sammen, de eier alt sammen, det finnes ingen låser eller vold, og det er fullstendig likestilling mellom menn og kvinner.

– Det er fascinerende å lese Otopia etter å ha lest så mange av dystopiene som har kommet. Det blir jo naturlig å se den i denne trenden som er så stor nå, det er den retningen ungdomsbøkene går i. Derfor blir det ekstra fascinerende å lese denne som jo er en utopi. Men så er det jo veldig mange av de dystopiske samfunnene som skildres i ungdomslitteraturen som også er utopiske? Det man egentlig har prøvd å oppnå i mange av disse dystopiene, er jo å skape det perfekte samfunnet. Derfor er det så spennende å lese denne boka, for man lurer jo, sammen med hovedpersonen, på om det er noe mer? Nettopp fordi at man nå har blitt så indoktrinert med at det ofte er skumle baktanker – derfor er det så spennende å se – er det en utopi?

 

Det var det jeg tenkte også, jeg må lure, ikke bare leseren, men også min hovedperson, gang på gang på gang, må hele tiden tenke: “Fins det noen som styrer dette i all hemmelighet?”

– Gjør det det? Fins det skumle baktanker her?

Jeg tror kanskje ikke at det egentlig  gjør det. Jeg tror at det muligens fins noen som syns at det går for sakte, at vi må bli bedre, vi må bli enda bedre mennesker. Og så fins det jo en mur. Og det fins framfor alt noe de som bor i dette samunnet ikke regner med; det fins mennesker. Det fins andre mennesker der ute, det fins andre mennesker som lever på en annen måte.

Jeg har blitt veldig overrasket over reaksjonene på denne boka. Jeg tenker at det er ganske mange som ikke har forstått hva dette handler om. Men jeg vet at da jeg skrev boka Svenne, så var det også mange som ikke forstod den i begynnelsen. Det er vanskelig med bøker der det ikke er svart og hvitt, og der man ikke får tydelige svar.

Tenke selv

Det er kanskje noe som er med ungdomsromaner, at man forventer seg at de skal være litt oppdragende, at de skal gi noen svar, man skal lære noe av å lese den.

– Det er vel noe av det som er styrken i dine bøker, og kanskje spesielt i Svenne, at du blir sittende igjen med en følelse av at du må tenke selv, du får ingen svar lagt rett i fanget?

Ja, og det er jo også slik for meg som forfatter. Jeg vil prøve denne ideen, jeg vil skape dette samfunnet, og se hva som skjer. Jeg får også være med på det selv når jeg skriver, å se hva de gjør, og hvilke løsninger som kan fungere.

– Hva ønsker du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest Otopia?

Jeg ønsker at den skal være et eventyr. Jeg vil jo gjerne at den som har lest begynner å tenke på de tingene jeg har tenkt på: Hvorfor ser verden ut som den gjør? Lever vi i et samfunn som gjør oss dårligere? Kanskje det kunne vært bedre? Kanskje kunne vi vært snillere og mer generøse, mer solidariske.

Vi vet ganske mye om trusselen om klimakatastrofen, og de fleste av oss bryr oss ikke likevel. Vi slutter ikke å fly, vi slutter ikke å spise kjøtt, vi slutter ikke å kjøre bil, vi tenker at “det er ikke jeg som skal løse de problemene der…” Men menneskene kunne kanskje vært bedre? Det er det som er mitt spørsmål, og det er et stort spørsmål.

Vil du lese mer?

Hvis du ble nysgjerrig på Otopia så kan du lese utdrag fra boka her.

Hvis du ikke leser svensk, men vil prøve en av Per Nilssons bøker kan jeg anbefale deg å begynne medHjertets fryd, og ikke minst den som han snakker om i intervjuet: Svenne. En veldig spennende bok om å bli forført av karismatiske ledere, om å ikke vite hvilken vei man vil gå i livet, og hvor lett det er å la seg lokke av nasjonalisme og politisk forførelse. Jeg lover deg at denne boka får deg til å tenke!

Hva syns du er viktigst av frihet og trygghet?


[Foto: news.montessoriskolan.com]

Dette innlegget ble først publisert på Ubok.no 5. desember 2014.

Bøker i dette innlegget:

Hjertets fryd

Per Nilsson

Svenne

Per Nilsson

Otopia

Per Nilsson

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *