Postapokalypse nå! av Andreas og Anne Linn Kumano-Ensby

Denne anmeldelsen har tidligere blitt publisert på bloggen Julies bokbabbel – litteratur og småprat.

Postapokalypse nå!

Når man er litt svak for sjangeren apokalypse/postapokalypse/katastrofe/dystopi, sånn som meg, så er det fort gjort å la fantasien vandre og undre seg over hva slags dommedagsscenarioer kan skje i virkeligheten – og hvorvidt man selv vil kunne klare seg.

Det er en narcissistisk sjanger, hevdes det blant annet i The Paris Review. Det stemmer nok, både på det generelle grunnlaget forfatteren i hovedsak diskuterer, og på et litt mer individuelt grunnlag. Alle drømmer om å være den ene prosenten som overlever og som er med på å bygge opp samfunnet igjen. Den ene prosenten som skjønte at fare var på ferde og gjemte seg i tide. Den ene prosenten med immunitet mot den dødelige pandemien. Den ene prosenten som var smarte og ressurssterke nok til å snike seg forbi marsboerne som invaderer, tredje verdenskrig, familien som ble til zombier. You name it. Saken er nå allikevel den at vi kan ikke alle være den ene prosenten, og la oss være ærlige: naturlig immunitet er nokså tilfeldig – helt vilkårlig når vi ikke engang vet hva slags lite monster det er som dreper oss enda – for ikke å snakke om alle som dør av ulykker. Biler som kræsjer, fly som styrter, det at man tilfeldigvis bor for nære den hemmelige laben til en gærning med ambisjoner. Kort sagt: det er mange tilfeldigheter som må klaffe for at man er den ene prosenten, uansett hvor forberedt man er på zombiene.

Det betyr selvsagt ikke at man ikke kan prøve å forberede seg på det verste.

Jeg fikk 100% på Coursera-kurset jeg tok i Disaster Preparedness i fjor. Det er forøvrig helt gratis og begynner snart på ny runde, så hvis du vil lære å lage bål og bug-out-bags, så er det bare å hive seg på. Jeg har naturligvis også lest The Zombie Survival Guide og diskutert heftig med brødrene mine om hvorvidt forfatteren har rett når han favoriserer .22 rimfire pistols (hva nå enn det heter på norsk). Så da Postapokalypse nå! dukket opp i feeden min på Instagram, en norsk overlevelsesguide som tar for seg naturen sånn den er her, så var det bare å bestille.

Nå vet jeg hvordan man fanger en elg. Jeg vet også hvordan man kan lage lim/mascara av kull, plantefiber og furukvae. Og hva som er spiselig av tang og tare. Og hvis det skulle dukke opp skadedyr på de nye jordbruksplantene mine, så vet jeg at jeg kan spraye dem med hjemmelaget neslete.

planter

Postapokalypse nå! (snedig tittel forresten, utover å spille på den velkjente filmtittelen, fanger den liksom litt av det jeg sa innledningvis, om at vi alle tror vi er mindretallet som overlever – bring it on!) er delt inn i 16 kapitler, pluss for- og etterord og en lang kildeliste. Man kan hoppe frem og tilbake mellom kapitler som Jakt, Vann, Selvforsvar, Hygiene og Helse. Har du for eksempel tenkt på hvor du skal få bind fra når verden har gått til helvete? Ikke det? Torvmose, skal jeg si deg. Og mangel på tilgang til vann er ingen unnskyldning for å la hygienen gå til helvete (det ville jo vært veldig dumt, siden sånt kan ta livet av deg). Ta deg et bålbad: Kle av deg, stå i røyken til du føler deg som røkelaks, så er den i boks.

ild

Det er fort gjort å lese sånne bøker med en dæsj humor. Jeg er jo ingen doomsday prepper, akkurat (selv om det er mange som er det). Jeg leser materialet uten forventning om at the end is nigh (men man vet jo aldri!), og mest som en intellektuell øvelse og mat til fantasien heller enn noe annet. Altså, ikke misforstå, det trenger ikke være midt i apokalypsen for å få bruk for triks som å kunne lage bål eller soveplass eller hva slags sopper og bær som er spiselige (vi nordmenn er jo så stolte av hvor glad vi er i naturen). Men jeg tror ikke jeg trenger å lage torvmosebind eller kullmascara på en stund. Håper ikke det, i alle fall.

spjelke

Når det er sagt, og som det tas opp i etterordet: Vi er sju milliarder mennesker på denne planeten, og en av ti har ikke tilgang til vann. Når jeg sitter her og drikker te av vann fra springen som har blitt kokt i vannkokeren, mens jeg leser om hvordan jeg best kan sikre reint vann der ute i naturen når virus/supervulkaner/aliens/kjernekrig har snudd verden på hodet, så er det millioner av mennesker som risikerer å dø av tørste. En av ti sulter i hjel, mens jeg må kaste rester etter julemat fordi jeg ikke rakk å spise alt (og jeg trenger ærlig talt ikke gå lenger enn til søppelcontainerne der jeg kaster søpla mi for å se fattigdom i praksis når et par slitne menn løfter blikket fra hver sin åpne søppelpose). Hvert fjerde barn under fem år har skader som følger av feilernæring. To av ti av oss har ikke tilgang å dekke til helt elementære behov som mat, husly, grunnutdanning og primære helsetjenester. 800 kvinner dør hver eneste dag i forbindelse med fødsel.

Det er virkeligheten. For de fleste av oss nordmenn er dette kanskje lettere å forestille seg om vi kaster en apokalypse inn i miksen, og fantaserer om at vi er den ene prosenten. Kanskje til og med helten som leder gruppa til sikkerhet. Med fare for å bli litt i overkant alvorlig, så er det viktig å forstå hvor forbanna heldige vi er her som kan sitte her og fantasere om denne virkeligheten, og jeg er glad for at forfatterne valgte å skrive om dette i etterordet.

Som vaskeseddelen sier: la fotoalbumet bli liggende når krisen rammer. Dette er nøkkelen til litt bedre overlevelsessjanser. Om du vil ha smakebiter fra boka, kan du følge den på både Twitter og Instagram.

kortsagt-postapokalypse1

 

Om forfatterne:

Andreas Kumano-Ensby er en bokhandler og litteraturviter med en forkjærlighet for postapokalyptiske bøker. Han er, i følge seg selv, ikke noe friluftsmenneske.
forlaget | bokelskere | twitter | goodreads

Anne Linn Kumano-Ensby er journalist i NRK og har studert journalistikk, estetikk, film og språk. Ingen av disse fagene har bidratt nevneverdig til å forberede henne til apokalypsen.
forlaget | instagram | twitter | linkedin | goodreads

Om bloggeren:

Processed with VSCOcam with 2 presetJulie er 26 år, og har bokblogget siden våren 2010. Hun er utdannet arkivar, og har også en bachelorgrad i kultur og samfunn. Hun leser bredt og mye, med en forkjærlighet for fabelprosa, sakprosa og tegneserieromaner. Les mer om Julie og bøkene hun leser på bloggen Julies bokbabbel – litteratur og småprat.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *